torsdag 10. mars 2016

Forsmak på sesongen i Hellas, løshunder og karma

Jeg er hjemme fra nok en samling utenlands med Rye, og denne gangen har vi i tillegg til å trene, kjørt 5 ritt. Det var et etapperitt bestående av et temporitt, et rundbaneritt og er point to point maratonritt, og helgen etter var det to uavhengige rundbaneritt. Vi kom ned til Hellas mandag 15. februar, og brukte de første dagene på å kjøre gjennom de forskjellige rittløypene.
Rittene foregikk på øya Salamina som ligger rett utenfor Athen, og der bodde jeg sammen med Elisabeth, Torjus og Andreas i et stort hus i et litt stusslig nabolag. Bengt Ove (typen til Eli), kom og ned en tur, og hjalp til med langing sammen med Andreas, i tillegg til at han tok masse kule bilder på rittene. Det var lett å se at Hellas ikke er inne i sin beste tid økonomisk, og de fleste husene i gaten vi bodde i stod tomme. Huset vårt derimot var det ikke stort mye å klage på. Vi hadde god plass, 6 soverom, 2 kjøkken, 4 bad, biljardbord (som vi utrolig nok aldri benyttet oss av), to hageslanger til å vaske sykkel, og mange sitrontrær og appelsintrær. Eneste ulempen var at strømmen gikk i tide og utide (eller egentlig bare i utide) de første dagene, men vi fikk styr på det etterhvert, og vi fant ut at det ikke var noen god løsning å ha på 2 komfyrer, 4 varmepumper, vannkoker, mikrobølgeovn og masse lys samtidig. Varmepumper? tenker kanskje du, og ja, til tross for 18-25 grader ute om dagen, var det iskaldt inne i huset, og jeg angret på at jeg ikke hadde med raggsokker og ullgenser de første dagene. På trening derimot var det mer enn varmt nok, og Salamina er for å si det sånn ikke kåret til verdens flateste øy.


Første dag på trening fikk jeg plutselig øye på en rekke med larver som krøp over stien, og jeg fikk totalt noia da jeg noen dager tidligere hadde lest at Jenny Rissveds hadde falt oppi en klynge av lignende larver i Sierra Nevada og fått en allergisk reaksjon på store deler av kroppen. De andre bare lo av meg og hadde en *herregud, ta deg sammen Marit, det er bare larver* holdning. But karma is a bitch, og noen dager senere hadde alle bortsett fra meg røde prikker over store deler av kroppen, som var en allergisk reaksjon på disse Pinjelarvene som jeg da har funnet ut at de heter. Og det var ikke bare prikker, det var prikker som klødde noe sinnssykt (i følge de andre), og disse larvene er faktisk dødsfarlige for hunder. Bare se her. (hvis du lurer på noe angående Pinjelarver, så er det bare å spørre meg, for jeg har snart doktorgrad i emnet). Og apropos hunder. Det var ca. tusen millioner løshunder på Salamina. De har tydeligvis lært å holde seg unna Pinjelarvene, for de var OVERALT. Man var aldri alene på Salamina, for uansett hvor dypt du trodde du var inne i en skog, så kunne det plutselig dukke opp en hund, eller to, eller tre. Tiltross for at moren min er veterinær, har jeg aldri vært noe spesielt "begeistret" for dyr, og det har kanskje og en sammenheng med at de eneste dyrene jeg har eid oppigjennom oppveksten er en dverghamster som het Knerten og en gullfisk som het Dorris-Titanic, og de er ikke de skumleste dyrene i verden, og de kan nesten ikke engang regnes som dyr. Og nå gikk det opp for meg at det ligger i navnene deres at de ikke kom til å få så lange liv. Men Knerten ble faktisk 2,5 år som er ganske mange år for en dverghamster og sikker ca. 107 dverghamster år. Men tilbake til hundene. Man kan aldri stole på et dyr. Til og med Knerten kunne finne på å bite meg i fingeren, og jeg tenker, hva kan da en hund gjøre? Spise meg opp? Og disse hundene kunne komme løpende etter oss og bjeffe, og Torjus og Andreas synes bare de var søte og ville klappe de, men jeg tror ikke man skal klappe hunder i utlandet, og det fikk jeg bekreftet av mamma og pappa, men det brydde ikke Andreas og Torjus seg om. Det var en hund som var snill da. Den klappet til og med jeg tilslutt (og gikk rett inn og vasket hendene etterpå), og den tror vi kanskje hadde en eier. Senere fant jeg den samme hunden snusende oppi baggen min, fordi Torjus trodde det var en ok idé å la den ligge åpen under en bil. Jeg sa "no no" til den, og da rygget den unna, så den er tilgitt. Underveis når jeg syklet ritt kom det 3 hunder løpende mot meg og flekket tenner og bjeffet, og dårlig rittform som jeg var i (kommer tilbake til dette), lå jeg langt bak teten alene, og eneste utveien jeg så, var å bjeffe som faen tilbake, så jeg bjeffet det jeg kunne og ropte "no no", og syklet forsåvidt det jeg kunne og. Hundene rygget unna, og det gikk opp for meg at hadde jeg vært en hund, så hadde jeg ikke vært en Puddel eller Bichon Frise for å si det sånn. Vi snakker mer retning aggressiv Schæfer. Kanskje en litt redd aggressiv Schæfer. Jeg hadde hvert fall lært meg et triks, og det tok jeg med meg resten av ukene der nede, og hundene holdt seg på minst 1 meters avstand.

Hei jeg heter Marit og jeg liker å plukke stener




Sånn passe vellykket shoot etter første tur i rundbaneløypa. Bildene er tatt av Andreas

En dag på trening var det også masse kuer i løypa, men det kan jeg ta en annen gang, eller så kan du sende meg en melding om du er interessert i å høre den historien.

Vi var først og fremst i Hellas for å få noen UCI-poeng før sesongen, og vi kombinerte det godt med en treningssamling. Fokus var på treningen, og gjennomføring av ritt. For min del hadde jeg ikke de største forventningene, da jeg ikke har kjørt ritt eller intervall i rittfart siden midten av november (CX-sesongen). Allikevel fikk jeg meg kanskje en liten en på tryne den første helgen, da jeg så hvor langt bak jeg var de beste. De eneste jeg syklet fortere enn, var noen lokale grekere og noen fra Serbia. Heldigvis for meg var det ikke så mange deltakere i kvinneklassen, så det ble endel UCI-poeng for det.


(Foto: Andreas) Bilder fra tempoetappen. Varmt og bratt!

På temporittet hadde jeg egentlig en ganske god følelse. Løypa var rundt 9 km, og det var nesten 500 høydemeter som skulle klatres til toppen. Jeg startet som nr.2 fordi jeg hadde nest-dårligst ranking av de 15 startende. Allerede etter noen minutter så jeg ryggen på hun foran, og jeg kjørte henne lett inn. Følte meg ganske sterk, men det var vanskelig å finne et passe tempo når jeg lå der alene. Like før mål skjedde det jeg hadde fryktet, og tyske Elisabeth Brandau tok meg igjen. Hun hadde startet 8 minutter bak meg!!! Og hun fikk en baby for 10 måneder siden!?! 1 uke senere vant hun en etappe i Cyprus sunshine cup og slo blant annet Gunn Rita, men altså 8 minutter på 9 km??? Liten reality check for min del, selvom forventningen mine ikke var så høye, men altså jeg tenkte kanskje 5 minutter var nok å bli slått med... Endte på en 11. plass.


So many paparazzis.....

Dagen etter var det rundbaneritt som også ble en tung opplevelse, og jeg følte ikke at jeg hadde noe særlig trøkk for å si det sånn. Det ble litt sånn kosekjøring, bare at det ikke var kos i det hele tatt. Det var forferdelig vondt. Vondt i rumpa, og vondt i psyken, og bremsene var min beste venn nedover. Men jeg ble ikke tatt igjen på de 5 rundene, bare slått med 16 minutter og 26 sekunder av vinneren. Endte på en 12.plass, og lå 12 i sammendraget.
Foto: Bengt Ove 

Dag tre var det maraton, og jeg levde i troen om at det kom til å løsne. Oppvarmingen føltes bra, starten gikk ganske fint, og etter 10 minutter hadde jeg mistet ryggen på henne jeg hadde planer om å henge på, og  som jeg måtte slå med noe sånt som 3 minutter om jeg skulle klare en 11.plass. Dermed ble det nok en 12.plass etter å ha syklet 2 timer 42 minutter og 40 sekunder, mens jeg holdt gråten tilbake de siste 2 timene, og tenkte at jeg er flink som gjennomfører :)


Ble en 12.plass sammenlagt og jeg fikk 19 UCI-poeng.


Jeg tror jeg var en av to U23 ryttere blant de 15 jentene som syklet, og det var navn som Kathrin Stirnemann, Corina Gantenbein (Haibike), Jovana Crnogorac, Hanna Klein, ikke minst Brandau, og Malene Degn var den andre U23 rytteren. Så nivået var jo relativt høyt, og i og med at jeg lå på en 116-plass på UCI-rankingen og var ranket nest-dårligst, så betyr det vel at de fleste var ranket topp 100. Men jeg vet uansett at jeg kan sykle mye fortere enn jeg gjorde her, og jeg har også syklet mye fortere før. Og det kan de andre og da!! Vi er i februar..blabla...det kommer seg!


Bilder sier mer enn tusen ord, og dette beskriver omtrent hvordan jeg følte meg etter de første rittene.
Den neste uken gikk til å sykle, sove, spise, ta bilder av blomster, og ta livet av flest mulig larver som lusket rundt huset vårt. White spririt og elementet ild ble benyttet (ikke min idé), mens jeg synes insektspray var en grei løsning, og fikk tatt noen maur i samme slengen. Føler meg slem når jeg tenker på det nå, men de fortjente det ganske mye, for de var skikkelig ekle og irriterende til tross for at jeg aldri fikk noe ordentlig utslett og kløe selv.
Se på de da :((

Har ikke ord for hvor fornøyd jeg er med dette bildet!




#triks
Nino Baardseth og mr. Backwheel



Lørdag var det tid for ritt igjen. Samme løype som helgen før, en runde ekstra. Mange av de beste hadde dratt videre til Kypros for å kjøre ritt, men det var og et par nye fra Ungarn med. Vi var 10 på start, og i og med at det var et C1 (kategori 1) ritt, var det poeng til 15 stykker. Så det handlet egentlig bare om å fullføre uansett hva som skjedde. Elisabeth var frisk igjen etter litt sykdom under forrige helgs ritt, så  vi var dermed 2 nordmenn, 2 grekere, 2 ukrainere, 2 ungarere, 1 tysker og 1 russer på start. Jeg fikk en okei start, men etter ca. 2 minutter fikk jeg skikkelig syra, og mistet nok engang teten ganske fort. Etter en halv runde kjørt ble jeg tatt igjen av en ungarer. Jeg prøvde å henge på, men mistet fort ryggen og ble liggende alene. Etter den andre utforkjøringen kunne jeg se ryggen hennes igjen, og jeg forsto at nedoverbakker ikke var henne største styrke. På tredje runde klarte jeg endelig å ta henne igjen og kom meg foran henne nedover, slik at jeg fikk en god luke. Til motsetning fra helgen før når jeg bare ble liggende mellom de beste og de dårligste, var det gøy å få fightet litt. Endte på en 7.plass (16 poeng), mens Elisabeth ble nr.5 et godt stykke foran meg (nesten 6 min).


Klare for å lange og heie på Torjus
Siste rittet var et C3 ritt. Dermed ikke så mange poeng, og også bare 5 stykker som skulle få. Så i utgangspunktet var det siste rittet bare som en ekstra hardøkt for min del. Det viste seg plutselig på startstreken at siden det var såpass få poeng (10 til vinneren), så hadde de to ukrainerne dratt hjem. De hadde henholdsvis tatt 1. og 2. plassen dagen før, så det var bedre sjanser for oss til å få et par poeng allikevel. Vi skulle kjøre en annen runde enn tidligere. Denne runden hadde mye brattere bakker og gikk rett opp og så rett ned, men starten og slutten var lik. Jeg bestemte meg for å holde med så lenge jeg kunne uansett hva. Det holdt i litt over 2 km. Elisabeth tok starten og lå foran helt til vi kom på en grusvei som gikk ca. 400-500 meter oppover før det gikk 200 mer til oppover på sti, og så ned til bunnen. På grusen ble vi splittet, og det ble en treer gruppe foran med Elisabeth rett bak, og meg og hun ene fra Ungarn, og bak der igjen en ukrainer og en greker. Ukraineren var god i klaringene, og jeg mistet henne med noen meter på første runden. På runde to tok vi igjen en av de som hadde ligget i leder trioen, og lå bak henne nedover. Det gikk utrolig sakte, og da vi kom til langesonen viste det seg at hun hadde fått noe teknisk. Jeg og ungareren fikk nok engang en liten fight. Hun var ikke så god teknisk, og kjørte omvei der det gikk an å kjøre omvei, så rett før toppen på runde tre, smatt jeg forbi, og fikk luka jeg trengte på vei ned. De to siste rundene syklet jeg i frykt for å bli tatt igjen av henne som hadde teknisk, men det skjedde aldri, fordi det viste seg at hun hadde brutt. dermed syklet jeg inn til en 4.plass og Elisabeth tok 3.plassen. Bare 10 min bak vinneren denne gangen, og ting føltes litt bedre enn tidligere. 2-UCI-poeng.


Mange tenker kanskje at det ødelegger for motivasjonen å kjøre ritt når man er i så dårlig form, men jeg blir egentlig bare veldig motivert til å kjøre fortere, og trene hardt den siste perioden frem mot sesongstart. I tillegg er det å kjøre ritt den beste treningen. Det blir jo ikke mer spesifikk trening enn å faktisk kjøre ritt. Jeg endte opp med 37 UCI-poeng, som forhåpentligvis kommer godt med.



Siste dagen ble brukt på en liten sightseeing-tur til Athen og Akropolis, etter en siste sykkeltur på øya. Kult å se bygningene man bare har sett i historieboka på barneskolen, på ekte. Dessverre stengte inngangen opp til hovedbyggene kl. 15, og vi ankom 14.45, så det ble bare på avstand for denne gang. But I will be back!




Torjus og Andreas synes jeg var teit som kjøpte sånne her, men halluu, jeg blogger da!! Latet som at de var skikkelig gode, men de var jo ikke det :(

Nok en gang må jeg takke Rye som gjør det mulig for oss å dra på samling!


Bilder er tatt av Bengt Ove, Andreas og meg sjæl!


Peace out!

xoxo

Marit










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar