Kaputt (Del 1)

Ja, kaputt er ordet som beskriver sommersesongen min. Etter oppturen i Oppdal (hehe) gikk formen bare nedover til tross for at jeg selv følte jeg hadde kommet meg inn i gode treningsrutiner og trent mange bra økter med bra folk. I ukene før NM følte jeg meg relativt bra på trening, men jeg hadde en sånn litt rar følelse i kroppen, og var kanskje litt sliten uten at jeg egentlig tenkte så mye over det. Trente det jeg skulle og kjørte på med formtoppings-intervaller den siste uken. Holdt sånn cirka følge med min eldre bror (som riktig nok ikke hadde rørt sykkelen sin på ett år), og var fornøyd med det. Siste langturen min (kan 58,2 km landevei regnes som langtur?) kjørte jeg alene 4 dager før NM, og jeg følte meg sykt sterk. Samme kveld fikk jeg ikke sove fordi jeg var så tett i brystet at jeg var sikker på at hvis jeg sovnet, kom jeg aldri til å våkne igjen. Sovnet allikevel etterhvert og våknet også neste dag. Sto over treningen, og torsdagmorgen dro jeg til legen og fikk med meg en antibiotikakur hjem igjen. Halsbetennelse hey hey! Nullstress tenkte jeg egentlig, hadde jo ikke vondt i halsen engang jo. Til tross for at legen mente det ikke var kjempelurt å starte i NM to dager senere, så kunne jeg så klart ikke la være.

(Trykk på bildene for bedre kvalitet!)

Lena var som vanlig på plass og tok bilder! Dette smilet er nok det siste noen så fra meg denne dagen...

Foto: Merida/Stianssport

Det store, skumle droppet som jeg skrev om i forrige innlegg, hadde jeg med et nødskrik og 40 min betenkningstid klart å forsere dagen før, men jeg vil ikke si at selvtilliten akkurat var på topp for det om. Skjebergrittet 3 uker tidligere hadde ikke akkurat vært med på å øke denne selvtilitten, og nå sto jeg på startstreken med en antibiotikakur innabords og ante ikke hvordan form jeg var i. Men håpet om en pallplass var der fortsatt, og jeg og treneren min hadde lagt en god plan for løpet. Starten gikk, og allerede etter 400 meter hadde jeg feilet på deler av planen. I stedet for å være en av de første inn i bakken, sto jeg nå fast i kø, og måtte løpe opp første motbakke trillende på sykkelen mens jeg så Gunn Rita, Ingrid og Elisabeth få en luke helt foran. Til min store overraskelse hadde vi startet sammen med jenter 15-16, jenter junior og masterklassen, så det var nok folk å forholde seg til. Etter mye knot å kø var vi omsider oppe, og jeg fant endelig litt flyt. Det varte i 1/2 runde, og så var resten av løpet et lite helvete. Jeg er veldig glad for at jeg hadde Sparken min, da det gjorde det hele litt mer behagelig, men behagelig vil jeg ikke akkurat si jeg hadde det. Etter å ha dumpa 5 runder rundt i løypa, var det endelig over! Sliten og skuffet kom jeg inn til mål bare et par minutter før premieseremonien startet. Det ble riktig nok en 4.plass, noe som ikke er så ille i seg selv, men det var hele 10 minutter opp til 3.plassen, og det er ille. Merkelig hvordan ting kan forandre seg så mye på 5 uker fra forrige norgescup hvor jeg selv vant med nesten 4 minutter. Noen dager fungerer det rett og slett ikke, men jeg er 100% sikker på at det også hadde mye med psyken min å gjøre. Fullstendig resultatliste finner du her, og jeg må si det var kult med så mange som 20 påmeldte og 16 startende i kvinner senior feltet!! Stort skritt for norsk kvinnesykling! haha

Det ser kanskje ut som at jeg smiler på disse bildene, men det gjør jeg altså ikke. I så fall er det ironisk

Ola Morken tok mange kule bilder under NM, og de kan du se her (akkurat lært meg å lage link :))

Foto: Kristoffer H. Kippernes / bildereportasje fra NM
Her er det ironiske smilet mitt byttet ut med ironisk tekst #Snaue14MinBakGunnRita

Så sto søndagen for tur. Lørdagkveld vurderte jeg å drite i alt. Stå over sprinten og droppe EM. Men innerst inne hadde jeg en følelse av at det heller bare ville føre til dyp depresjon, så jeg tok meg sammen, hardened the fuck up, og gjorde meg klar til sprint.

Stemningen var upåklagelig før start, og siden jeg bomma litt på starttid hadde jeg en time ekstra før start hvor jeg kunne spise vafler og le med bla. den gjengen her. Korsæth-klanen, Rønning-klanen og Sondre. Bra gjeng, masse dorapower. Hvis dere ser godt etter, har jeg en legg i munnen.

Så var det tid for oppvarming og prolog:

Alt kan skje i sprint, og det er jo heller ikke så veldig lenge man sykler, så planen var egentlig å bare komme så langt som mulig. I prologen kjørte jeg ganske hardt ut, men roet ned endel på toppen, og trillet i mål (alle går videre fra prologen i kvinneklassen siden vi sjeldent er mer enn 30 startende). Kom inn til 7 beste tid, kjempemange sekunder bak Ingrid, men jeg visste jo at jeg hadde litt å gå på. Løypa var egentlig litt sånn at den rekkefølgen man lå i på toppen, den kom man inn i til mål. Men jeg vet det ble noen unntak. Jeg kom inn som nr. 2 i både kvart- og semifinalen, og i finalen var det Ingrid, Elisabeth, Sylvi og meg som sto på start. Litt flashback til NC i Trondheim, men i dag startet vi bare 4 og 4 og ikke 6 i hvert heat. Det som er kjipt da er at man absolutt ikke vil ha den 4. plassen når man først har kommet til A-finalen, Jeg har greit mye respekt for Ingrid og Elisabeth i denne disiplinen, og Sylvi hadde også kjørt meget bra i de tidligere heatene, så jeg følte meg litt sjanseløs mot de. Men jeg hadde til min store overraskelse noen bra starter denne dagen, og kom meg først ut i de to første heatene. Det viktigste var å ligge blant topp 3 på toppen av bakken, og det var typ 40 sekunder man måtte holde ut. Starten gikk, og det var ganske jevnt, men opp i bakken måtte man etter hvert legge seg på hjul. Ingrid først, så Elisabeth, og Sylvi og meg fightene bak. Det ble skikkelig tett, og på toppen ble det nesten krasj med meg og Sylvi, men jeg fikk sneket meg forbi og Ingrid lå som forventet foran med Elisabeth på hjul. Har aldri hatt så vondt i bena før tror jeg. Fra toppen fikk jeg dratt de syresprengte bena mine nedover og sørget for å ikke gjøre noe dumt som å gå på tryne. Jeg visste uansett at jeg ikke hadde sjans mot de andre på oppløpet, så de fikk en grei luke og jeg holdt Sylvi bak meg. Veldig glad for den 3.plassen etter lørdagens ekstreme nedtur. Liten selvtilittsboost, som gjorde at jeg valgte å dra til EM. Så kaputt del 2 er like rundt hjørnet! ;)

Styrter en YT etter mål #chillin

Takk for heiing, hjelp og støtte! NM er alltid litt ekstra stas selv om det ikke går helt som man vil. Gøy med så masse publikum både lørdag og søndag! Fortsett med det!

Også en stoor takk til Lena Øverbye for bildene! (Og Gunhild, Merida og Ola Morken som jeg faktisk ikke har spurt om lov, men håper det går fint, hvis ikke gi meg et hint).